Det finnes flere versjoner av rasestandarden i våre referansebøker, og de varierer litt avhengig av utgivelsesdatoen og opprinnelsesland. I Norge bruker vi den engelske standarden. Den følgende oversettelsen av standard og kommentarer er tatt fra "Guide to the Rhodesian Ridgeback", en bok utgitt av The Rhodesian Ridgeback Club of Great Britain, ca 1987. Tegningene er kopiert fra the Rhodesian Ridgeback Club of the United States Standard Committee's hefte om Rhodesian Ridgeback, 1986.

Helhetsinntrykk

Sterk, muskuløs og aktiv, med symmetriske kroppslinjer. I stand til stor utholdenhet med god fart. Som voksen er Ridgebacken en vakker hund med stram holdning.

Kommentarer: Rasestandarden er universell, men tolkningen til noen oppdrettere varierer. Nylig, med rasens voksende popularitet, er det blitt flere tunge, korte mastiff lignende hoder. Ridgebacken er en Hound. Den skal være sterk og muskuløs, men smidig og aktiv, og i stand til å løpe med god fart. I Afrika har den vært brukt til å jage alle slags hurtigløpende dyr, til og med antiloper, og Ridgebacks er i dag brukt regelmessig som veddeløpshund i Australia, hvor de oppnår enestående raske resultater. En hund med tung, mastiffaktig kropp vil ikke kunne gjøre dette. Det er hevdet at en dommer burde se på hundene foran ham, og vurdere hvorvidt de kunne utføre oppgaven som rasen var utviklet til å klare. Når det gjelder Rhodesian Ridgeback er oppgaven å jage og stille den afrikanske løven og annet storvilt.

Særpreg - Ridge

Rasens særpreg er ridgen på ryggen, som dannes ved at håret vokser i motsatt retning av resten av pelsen. Ridgen er å anse som rasens adelsmerke. Stripen må være tydelig, avtagende og symmetrisk. Den må begynne like bak skuldrene og fortsette til hoftebeinsknutene, og må inneholde to identiske kroner, plassert like overfor hverandre. Underkanten av kronene må ikke strekke seg lenger nedover ridgen mer enn 1/3 av dens lengde.

Kommentarer: Ridgen er rasens adelsmerke, er merke som sikrer øyeblikkelig gjenkjennelse fra alle andre raser. Uten ridgen, bør ikke hunden anses å være en Ridgeback. Tidligere har man hevdet at ridgen kun er en motesak, av liten betydning, og at den har ingenting med hundens kvalitet å gjøre. Dette syn kan ikke aksepteres. En eller annen ridgeløs valp, eller valp med mer enn to kroner kan bli født, og bør bli avlivet ved fødselen. En seriøs oppdretter vil aldri beholde en slik hund til avl, uansett stamtavle.
Ukorrekte ridger: Kort ridge, ujevnhet i ridgen, bare en krone, flere enn to kroner, usymmetriske kroner.

KORREKTE RIDGER

UKORREKTE RIDGER

Temperament

Verdig, intelligent, overlegen med fremmede, men uten tegn til aggresjon eller skyhet.

Kommentarer: Ridgebacken er usedvanlig trofast. Den er kjærlig og hengiven, spesielt glad i sin eier og en enestående vakthund. Dem er ikke uvennlig mot besøkende, men den er i høyeste grad overlegen mot fremmede. En lav knurring varsler klart i fra at man skal ikke nærme seg videre uten en korrekt presentasjon.

Hode og skalle

Av passe lengde, med flat skalle, ganske bred mellom ørene, og uten rynker når hunden er avslappet. Ganske veldefinert stopp. Svart eller brun nese, alt etter hundens farge. Svart nese hører sammen med mørke øyne. Brun nese med ravfargede øyne. Snuten skal være lang, dyp og kraftig. Leppene skal være tørre og slutte godt inntil tennene.

Kommentarer: I et godt avbalansert hode, bør de tre lengdene fra nesebrusken til stoppen, fra stoppen til nakkeknølen, og mellom ørene være omtrent lik. Ukorrekte hoder: Kort hode, tungt mastifflignende hode, for liten stopp, snipete snute, rund skalle, fyldige kinn, som i en Staffordshire Bull Terrier.

KORREKT HODE

FEIL - FOR TRANG	FEIL - FYLDIGE KINN, TUNG OG RUND	FEIL - GROV, BULL-MASTIFF HODE	FEIL - SNIPETE SNUTE

Snute

 

KORREKT	UKORREKT

(nesehullene bør være store)
 

Øynene

Det skal være god avstand mellom øynene. De skal være runde, klare og livlige, med et intelligent uttrykk. Øyefargen skal harmonisere med hundens farge.

Kommentarer: Hunder med brun/levernese vil vanligvis ha ravfargede øyne. Mørkere øyne er å foretrekke i hunder med svart nese. Feil: Mandelformet øyne, øyne med manglende uttrykk, farge som ikke harmoniserer med hundens pels.

 

Ører

Ørene skal være ansatt ganske høyt. De skal være av middels størrelse, forholdsvis brede i ansatsen og de skal være gradvis smalne til en avrundet spiss. De skal bæres tett inntil hodet.

Kommentarer: Ørene kan bli mørkere enn resten av pelsen, men helsvarte ører er ukorrekte. Feil: Dårlig holdning, ansatt høyere enn toppen av hodet, ansatt for lavt, "flygende" ører (bæret høyt med brett bakover). En unghund som feller tennene vil noen ganger få midlertidige flygende ører.

Bitt

Sterke kjever, med perfekt regulær saksebitt. Velutviklede tenner, spesielt hjørnetennene.

Kommentarer: Saksebitt er foretrukket, men et rett tangbitt er tillatt. Feil: Underbitt eller overbitt. Forvridd bitt (underbitt på den ene siden og overbitt på den andre). Manglende tenner. Slike hunder bør ikke brukes i avl.

Hals

Ganske lang, sterk og uten løs halshud.

Kommentarer: Halsen bør være tørr, ganske lang og muskuløs, men fleksibel og med buet overlinje. Feil: Kort, tykk, oksesaktig, løs halshud.

Skulder og forben

Skuldrene skal være skrånede, tørre og muskuløse, og forbenene fullstendig rette, sterke, med kraftig benstamme. Albuene tett inntil kroppen.

Kommentarer: Benene bør ha en kraftig benstamme, men ikke for tung. De skal se bredere ut fra siden enn forfra. Feil: Rett, terrieraktig front, rund, tung mastiffaktig benstamme, som vil hindre hundens mulighet til å løpe fort, svak mellomhånd, tunge skuldre, for bred front, for trang front, utvente albuer.

		KORREKT	UKORREKT
Den prikkede linjen viser balanse og støtteretningen
	KORREKT	OBS: Frambenet er bredere sett fra siden enn forfra	Rund ben er ikke korrekt

 

Kropp

Brystet skal ikke være for bredt, men meget dypt og rommelig. Ribbenene moderat buet, aldri runde som tønnebånd. Kraftig rygg. Lenden skal være sterk, muskuløs og svakt buet.

Kommentarer: En voksen hund skal ha en dyp brystkasse som rekker ned til albuene. Kroppslengden fra mellom skuldrene til bakpartiet bør vøre litt lengre enn høyden fra manken til gulvet. Feil: Manglende brystdybde, svairygg, karperygg, runde tønnebåndaktige ribber som tyder på manglende fartsegenskaper, for kort eller lang i kroppen.

KORREKT

UKORREKT - KORT BRYST SKROG		UKORREKT - KARPERYGG
UKORREKT - (KAMELRYGG) KARPERYGG		UKORREKT - SVAIRYGG OG OVERBYGGET BAK

Bakparti

Veldefinerte, tørre muskler. Bra vinklet kneledd. lave haser.

Kommentarer: For høye haser, svake underlår og overdefinerte eller rette kneledd ville betraktelig minske hundens smidighet, og dermed dens muligheter til å utføre de oppgavene den er utviklet til å utføre. Feil: Kuhaset, hjulbeint, for trang bak, for mye muskler, rett kneledd, overvinklet.

 

Poter

Kompakte med godt bøyde tær, runde, harde, elastiske tredeputer, beskyttet av hår mellom tærne og tredeputene.

Kommentarer: Det finnes flate føtter, eller "hareføtter", en alvorlig feil. Daglige turer på veier (helst grusveier) holder potene i form, og bør inkluderes i mosjonsprogrammet. Dersom man mosjonerer kun på gress, kan det resultere i løse poter og lange klør, noe som forhindrer gode bevegelser, og som kan forårsake poengtrekk på utstilling. Feil: Løse poter, hareføtter, lange klør.

		UKORREKT - LØS ELLER PLATTFOT
		UKORREKTE
		SVAK MELLOMHÅND	OVERBYGD MELLOMHÅND
KORREKT MELLOMHÅND OG POTE (I STÅSTILLING)

Hale

Halen skal være kraftig ved roten, og ansatt verken for høy eller for lav. Den skal bli jevnt tynnere mot spissen, og skal absolutt ikke være for grov. Den skal bæres i en svak oppover bue, aldri krøllet.

Kommentarer: Hunden benytter halen som ror for å hjelpe til med balansen når han beveger seg og når han snur i fart. Når hunden beveger seg, kan halen bæres på nivået med rygglinjen, men den skal ikke krølle over ryggen. Når han står i utstillingsringen, henger halen vanligvis i en naturlig bue omtrent ned til hasene. Noen ganger vil halen bæres mellom benene, som en Grayhound eller Whippet, hvilket tyder på en ulykkelig eller engstelig hund, men dette er ingen feil. En gang i blant fødes en valp med knekkhale; dersom de ikke blir avlivet ved fødsel, bør disse ikke brukes i avl.

 

UKORREKT - KNEKKHALE	UKORREKT - GLAD HALE	UKORREKT - FLAT KRYSS	UKORREKT - LAV KRYSS

Bevegelser

Rett frem, fri og aktiv.

Kommentarer: Lange steg, fri og lett, balanserte bevegelser i en rett linje, med sterk drivkraft bakfra. Feil: Fletting (forbenene krysser), trange bevegelser bak (hasene nesten rører hverandre), hunden drar til den ene siden (som en krabbe), strittende, høye, anstrengte forbensbevegelser pga. rette skuldre.

 

Pels

Kort og tett, glatt og blank av utseende, men verken ullen eller silkeaktig.

Kommentarer: Pelsen varier litt i forskjellig klima - dette må tas i betraktning når man dømmer.

Farge

Lys hvetefarge til rød hvetefarge. Hode, kropp, ben og hale av samme farge. Litt hvitt på brystet er tillatt, men mye hvitt her og på magen og ovenfor potene er ikke ønskelig. Mørkt snuteparti og ører er tillatt.

Kommentarer: Alle Ridgeback bør være lys hvete til rød hvete. Rasen kvittet seg stort sett med brindle- og grå "Weimaraner" farger for over 40 år siden. Det er blitt foreslått at da man først nevnte hvete som den ønskede farge for en Ridgeback, siktet man kanskje til en afrikansk åker av hvete eller høyt gress, hvor det ikke finnes en farge, men flere nyanser av gult, kjeks og røde farger. Faktisk er fargen til Ridgebacken temmelig lik fargen til sin fiende, den afrikanske løven. Hvitt skal holdes på et minimumsnivå, men litt hvitt på tærne og på brystet er tillatt og skal aldri få dommeren til å unnlate å plassere hunden. Gråaktige hunder, og de med mye hvitt eller svart skal ikke brukes i avl. Når valpene er født kan de være nesten helst svarte, og dette kan skremme nye oppdrettere. Se på toppen av hodet - det gir en idé om hundens farge som voksen. Det skjer fremdeles en sjelden gang at det fødes en grå "Weimaraner" farget valp. For rasens skyld bør de bli solgt uten avlsrettigheter.